Tre minutter. Det er omtrent så lang tid det tar meg å gå fra pulten min på FICO, ned Calle Prudencio Morales, til sanden ved La Puntilla. Jeg har tatt tiden oftere enn jeg liker å innrømme, som regel når jeg har stått fast på noe jeg ikke kunne løse foran skjermen.

Den korte turen har stille og rolig blitt den mest nyttige delen av arbeidsdagen min. Ikke fordi stranden er magisk, men fordi den er så nær at en pause ikke koster meg resten av ettermiddagen.

Hva noen få minutter med sjøluft egentlig gjør for en arbeidsøkt

Jeg skal være ærlig om hva jeg kan og ikke kan fortelle deg her. Du finner mange artikler som lover at sjøluft og negative ioner vil omprogrammere hjernen din. Jeg er ikke lege, og jeg kommer ikke til å gjenta påstander jeg ikke kan stå inne for.

Det jeg kan fortelle, er hva jeg selv merker. Etter to timer med koding eller med å rydde opp i et arkitekturdiagram for en kunde, blir tankene mine smale. Jeg begynner å lese de samme linjene om igjen. Å gå ut, kjenne vinden fra Atlanterhavet og se bølgene bryte mot revet tilbakestiller noe, selv om jeg ikke kan gi deg vitenskapen bak.

Hvorfor 15 minutter unna er noe helt annet

Jeg har jobbet på kontorer der den nærmeste biten natur var en parkeringsplass med to triste palmer. Stranden var teknisk sett «nær», en gåtur på 15 minutter eller en guagua-tur unna. I praksis gikk jeg nesten aldri dit midt på dagen.

Regnestykket er enkelt. En tur på 15 minutter hver vei gjør at en pause blir til 45 minutter eller mer. Du må planlegge den, forsvare den, og så bygge opp konsentrasjonen på nytt når du kommer tilbake. Så du dropper den, spiser lunsj ved pulten og presser deg videre på felgen.

Tre minutter endrer avgjørelsen. Å gå til La Puntilla, stå ved vannkanten i fem minutter og gå tilbake får plass innenfor en kaffepause. Det er ingenting å planlegge. Du merker at du står fast, du reiser deg, og du er tilbake før laptopen går i dvale.

Tilbake til pulten uten sanden

Det folk ikke nevner om å jobbe ved stranden, er turen tilbake. Å sitte på et håndkle med laptop høres flott ut helt til du myser mot en skjerm i full sol, passer på at tastaturet ikke får sand i seg, og batteriet er nede på 14 %.

Så regelen min er enkel: stranden er for pausen, pulten er for arbeidet. Du kommer inn igjen, skyller deg hvis du har vært i vannet, tar en is og setter deg ned i et kjølig rom med en skikkelig stol, en ordentlig skjerm og en pult du kan heve og stå ved når ryggen begynner å klage.

Den delingen er hele poenget med coworking i Las Canteras for meg. Du får havet når du trenger det og et ordentlig oppsett når du trenger det, uten at de to kommer i veien for hverandre.

Feilene jeg har løst etter en svømmetur

Jeg har vært programvirkearkitekt i mer enn 15 år, og jeg kan fortelle deg nøyaktig hvordan de fleste av de vanskeligste problemene mine ble løst: ikke ved tastaturet.

For noen måneder siden brukte jeg mesteparten av en formiddag på et synkroniseringsproblem mellom to tjenester som nektet å bli enige om tilstanden til en booking. Jeg hadde logger åpne i fire vinduer og en kaffe som ble kald. Rundt middagstid ga jeg opp, gikk ned til La Puntilla og svømte ut forbi den første rekken med steiner.

Et sted på vei tilbake gikk det opp for meg at jeg hadde antatt at de to tjenestene delte en klokke. Det gjorde de ikke. Jeg gikk opp Prudencio Morales igjen, fortsatt dryppende våt, satte meg ned og hadde skrevet en løsning på tjue minutter.

Jeg tror ikke havet løste det. Jeg tror det å komme meg bort fra skjermen gjorde at jeg sluttet å stirre på detaljene og så på helheten på nytt. Svømmeturen gjorde det bare enkelt, og hyggelig nok til at jeg faktisk gjorde det.

Slik får du treminuttersregelen til å fungere for deg

Hvis du jobber nær Las Canteras, eller vurderer å gjøre det, er det noen vaner som utgjør forskjellen:

  • Ta pause når du står fast, ikke når klokken sier det. Turen fungerer best som svar på et konkret problem.
  • Hold det kort. Fem eller ti minutter ved vannet er som regel nok. Å svømme er en bonus, ikke et krav.
  • La laptopen bli igjen. Ta med telefonen hvis du må, men ikke åpne den.
  • Ikke vent på perfekt vær. Selv under panza de burro er turen verdt det. De grå skyene gjør også at stranden er roligere.
  • Kom rett tilbake. Verdien ligger i å komme tilbake med klart hode og sette seg ned for å bruke det.

Når man bor her, er det lett å se på stranden som noe for helgene. Tre minutter fra pulten blir den i stedet en del av arbeidsdagen. Reis deg, gå ned til La Puntilla, se på vannet en stund og kom tilbake. Koden er der fortsatt, og de fleste dager ser du den klarere.